Et oppussingsprosjekt i sjelen

Jeg sitter på rommet og mediterer. Er rastløs. Kikker på klokka. Tiden føles som den står helt stille. Det er uutholdelig. 

Så slipper det. Tankene begynner å flyte. Fra det ene til det andre. Kroppen slapper av. Så kommer ras- tløsheten igjen. Til slutt ringer klokken og medi- tasjonen er over. Jeg kjenner en intens glede av å få slippe vekk.

Spontanstrømmen er der hele tiden. Sanseinn- trykk, følelser, tanker om oss selv, minner, planer og vurderinger av det vi gjør eller ikke gjør. Allerede før vi blir noe bevisst, har det foregått en filtrering et sted i hjernen. Bare en liten brøkdel av all informas- jonen som kommer til oss gjennom sansene blir oss bevisst.

Vi opplever stadig at vi tar veldig rasjonelle og in- formerte avgjørelser. Men i ettertid kan det være tydeligere for oss at det var noe der som styrte oss, som vi ikke var så klar over i situasjonen.

Smartere enn rastløsheten

I meditasjonsveiledningen etterpå snakker jeg om det, men det er vanskelig å sette ord på hva jeg har

vært inne i. Hva er det jeg egentlig kjenner på som er så vanskelig? Tilbake i meditasjon kommer det ig- jen. Den uutholdelige rastløsheten. Tenker at det må være noe jeg ikke gjør riktig. Jeg må gjøre noe “smar- tere”. Outsmarte rastløsheten. Det funker dårlig.

Tilbake i veiledningen kommer ordene til kort igjen. Akkurat som jeg ikke er i kontakt med det som sk- jer i meditasjonen. Hva faen? Jeg er frustrert. Følelse av at alt er et rot. Misfornøyd med hvordan tingenes tilstand er, men vet ikke hvordan jeg skal komme vi- dere. What to do?

Det som har skjedd er at all meditasjonen har satt i gang et lite oppussingsprosjekt der inne i sjelen. Uten at jeg bevisst har bestilt det. Det har skjedd av seg selv, meditasjonen har dratt i gang prosessen i det ubevisste. Og nå står jeg midt oppi kaoset av malingspann, tapetstrimler, sparkel og rot. Den sjels leiligheten er i et oppussingskaos.

Fortsatt liten

Slik går det fram og tilbake mellom meditasjon og veiledning. Sakte men sikkert begynner jeg å gjen- kjenne følelsene, som jeg prøver å holde unna. Følelsen som er der hver dag. Av at jeg ikke får det til. De andre gjør det bedre. Jeg må gjøre noe veldig smart for at det skal bli bra.

Bare at det ikke går an å være så smart. Det er en umulighet. Det har vært der hele tiden, men jeg

har prøvd å skyve det bort. Nå er det her og jeg kan kjenne på det. Ta på det. La det være der, uten å st- reve for å bli noe annet. Akseptere litt mer at jeg er meg.

Oppussingsarbeidet gir avkastning. Det er fortsatt en liten leilighet. Rommene er der de alltid har vært, men allikevel er det lettere å være i dem. Mer lys har sluppet inn. Jeg har blitt mer fortrolig med slik den er.